Ski-Norge minnes legenden Finn Christian Jagge

Av Erik Røste (skipresident), Ola Evjen (leder AK) og sportssjef Claus Johan Ryste.

Han kom inn på verdenscuplaget i 1984 og kjørte sitt første VM i Bormio året etter. Til å begynne med var ikke suksessen så stor, men det forandret seg. OL-gullet han vant i slalåm foran storfavoritten Alberto Tomba i Les Menuires i 1992 var en sensasjon og ga ham legendestatus i en alder av bare 25 år. Det er det ikke så mange som oppnår.

Finken som alle kalte ham, viste tidlig at han hadde talent utenom det vanlige i slalåmbakken. Han vokste opp i Kirkerudbakken i Bærum, og i gutteårene var han ikke bare raskest i løypa, men også den som fikk med seg så mange runder som mulig på treningsøktene. Det ga resultater, selv om det tok noen år før både Finken og resten av alpin-Norge fikk vist hva de virkelig var gode for.

Han fortalte selv om de første årene, da hele landslaget fikk plass i ei folkevogn. «Vi kjørte rundt og deltok på så mange renn som mulig. Ingen oppdaget og merket at vi dukket opp på de forskjellige rennstedene, og etter at vi hadde kjørt, var det i alle fall ingen som la merke til at vi reiste derfra», fortalte han flere ganger med et skikkelig glimt i øyet.

Men tidene forandret seg. Flere kom til, og på slutten av 1980-tallet klarte Ole Kristian Furuseth å vinne i verdenscupen. Atle Skårdal markerte seg også med sterke plasseringer. Finn Christian gjorde en viktig jobb innad i laget. Han var limet og veteranen som alltid hadde godt humør, var optimistisk og hadde troen på at det ville lykkes. Det gjaldt både for laget og for hans egen del. 

Sammen med sine lagvenner og trenere skapte Finken nye spor. De brøytet løype for nye generasjoner toppidrettsutøvere gjennom særdeles allsidig trening, hardt arbeid og varmt vennskap. De var ledestjernene for 1990-tallets definitive gjennombrudd for Norge som en av verdens beste toppidrettsnasjoner. 

Det er ingen tvil om at Finn Christian og de andre på laget satte standarden for det som på 1990-tallet skulle bli det norske alpineventyret. Finken var synonymt med «The Attacking Vikings». Det var en for alle og alle for en. En filosofi som fortsatt gjelder for de beste alpinistene i Norge. 

Det store, internasjonale gjennombruddet kom i Madonna di Campiglio i Nord-Italia 17. desember 1991. Der vant Finken sin aller første verdenscupseier i slalåm. Det skjedde på Tombas hjemmebane, og Jagge delte triumfen med alle som var til stede. Etter den litt overraskende seieren i Madonna, ble det ytterligere seks seirer til ham i verdenscupen, men størst av alt var selvsagt OL-gullet i Albertville i 1992.

Alberto Tomba var storfavoritt, men Jagge satte ham sjakk matt allerede i den første omgangen og ledet med 1,58 sekund på italieneren. Det var vel knapt noen som skjønte at det var mulig. Dette OL gullet er en av de aller største enkeltprestasjonene i norsk alpint gjennom tidene. 

Norske journalister som fulgte alpinistene rundt på 1990-tallet, og dem var det mange av, karakteriserte Finken som en ener også utenfor bakken. De beskrev han som ordentlig og seriøs, men alltid med en god replikk på lager. Humøret var på topp uansett hvordan resultatet var. Finken var hedersmannen som satte standard for alle de som kom etter ham.

17 ganger var han på pallen i verdenscupen, noe som viser at han tilhørte den desiderte verdenseliten. Etter det internasjonale gjennombruddet med triumfen i Madonna i 1991, var Finken alltid en av dem som ble regnet med. Han vant sin siste seier like før jul i 1999, i det som skulle bli hans aller siste sesong. Da klatret han til topps på pallen i Madonna di Campiglio, der han tok sin første verdenscuptriumf. Ringen var sluttet.

Da det var tid til å ta farvel med verdenscupen og konkurranselivet, ikledde Finken seg smoking og avsluttet med stil i Schladming den 9. mars i 2000. Det endte med en respektabel 22.-plass.

Noen år etter at den aktive karrieren var over, var Finn Christian Jagge tilbake i sirkuset som trener for de norske kvinnelige alpinistene, og han var også arkitekten og pådriveren for «Finken Cup» i Holmenkollbakken. Også det ble en stor suksess de årene cupen gikk.

Finn Christian Jagge etterlater seg et stort tomrom. Aller tyngst er det for kona, Trine-Lise, og de to barna, som mistet sin ektemann og sin far altfor tidlig. Våre varmeste tanker går til dem. Norsk Skisport har mistet en av våre store alpinister. Arven etter Finken sine prestasjoner, sterke treningskultur og gode humør vil lyse over nye generasjoner alpinister.

Vi lyser fred over Finn Christian Jagges minne.