Drømmeforhold for verdens nordligste alpinrenn
Vi våger påstanden at det var verdens nordligste kretsrenn alpint som Finnmark skikrets avholdt i Hammerfest sist helg. Alpinmiljøet står sterkt i isbjørnbyen.
Det har aldri vært noen isbjørn i Hammerfest til tross for tilnavnet. Alpinister derimot, blir det stadig flere av. Mange vil nok hevde at det er på grensen til naturstridig. I en by der temperaturene jevnlig svinger på plussiden gjennom hele vinteren, der det knapt finnes et tre som kan fange opp snøen og den snøen som faller flyr like fort rett på Barentshavet i et av de utallige stormkasten som griper fatt i byen.
Det har ikke vært noen enkel sesong for Hammerfest Alpinklubb i år. Etter å ha klort og skrapet sammen snø til åpning av alpinbakken noen dager i januar, kom mildværet og smeltet bort alt arbeidet. Lenge så det ut til at sesongen 2024/25 burde gå fortest mulig i glemmeboken for Hammerfest alpinklubb, men så skjedde det som ofte skjer her på Finnmarkskysten. Et polart lavtrykk lempa en flodbølge med snø over fjellet og plutselig gikk det fra gråsteinsblues til drømmeforhold.
Derfor ble Hammerfest Alpinklubb sitt kretsrenn nettopp en slik drømmedag. Som vanlig meldte værmatematikerne på Blindern storm, snø og null sikt, men et lite hull i horisonten var der. Leder av alpinklubben, Ole Gunnar Rasmussen hadde troa. Vi andre kunne knapt se hanskene gjennom snøkavet og lurte på om det hadde "tippa over" for Ole Gunnar.
Men så skjedde akkurat det, i det som nærmest må beskrives som et småreligiøst øyeblikk. Skylaget forsvant, sola titta frem og vinden la seg til ro.
"Nuh køhr vi", sa arrangørene og meldte at her var det ingen tid å miste.
Og da snakker vi ikke om ett renn. Når lavrykkene ligger og trykker på uti havgapet er det ingen grunn til å stå og vente og vurdere. Her dundrer de på det som er av renn når været tillater det.
Det ble først to omganger med slalåm før lunsj. Så litt pause, før klubbildsjelene hoppa i bindingene og fikk satt storslalåmløype fra toppen og ned.
Da en lang alpindag gikk mot slutten var klokka blitt nesten seks. Vi hadde hatt 9 herlige timer i solskinnet i alpinbakken, vi hadde gjennomført fire omganger og utallige besiktigelser og teknikerne på tidtakinga hadde jobba på spreng for å henge med i alle rennendringene.
Aller viktigst så var vi utallige vintersportsopplevelser rikere . All honnør til et flott arrangement i en meget veldrevet alpinklubb lengst nord i landet vårt.