Minneord Ole Ellefsæter

Kjære Ingveig, 
Kjære familie, 
Kjære venner  

På vegne av Skiforbundet, på vegne av hele ski-Norge, på vegne av hele det idrettsinteresserte Norge, er det med ydmykhet, respekt og beundring vi i dag tar et siste farvel med Ole Ellefsæter. 

Det blir ofte sagt, og det på en måte som at det nesten tas litt for gitt, at det bare er slik: Langrennssportens posisjon i det norske samfunnet er helt spesiell. 

Men hvis vi tillater oss å stoppe litt opp, på en så spesiell dag i norsk skihistorie som dette er, og reflektere over hvorfor det er slik, tror jeg vi alle kan være enige om at langrennssportens posisjon til stor del er et resultat av våre mest folkekjære helter, og Ole Ellefsæter var her en av de aller, aller største. 

Hans betydning for norsk skisports utvikling og utbredelse er så stor. Den kan ikke undervurderes. I et minneord i Ringsaker blad skriver skihistoriker og forfatter Thor Gotaas om da han som 7-åring, ute på ski i en lysløype her i Nybygda, ble introdusert for Ole Ellefsæter av sin bestefar. 

Hvordan kunne en som hadde vunnet OL-gull se så vanlig ut, der han sto og pratet med et stort glis, husker Gotaas at han tenkte.

Så begynte han å gå, og med sin karakteriske stil, med kraftfulle, elegante stavtak og fraspark forsvant han inn i skogen.  Slike opplevelser setter spor - og få opplevelser skapte og styrket langrennssportens posisjon mer enn møtene mellom Ole Ellefsæter og en idrettsinteressert befolkning. 

Det må vel også nesten være slik at det er han de har sett for seg, de som en gang skrev Skiforbundets visjon: Mange, gode og glade skiløpere. For Ole Ellefsæter var – som vi alle vet – svært god. Ja, han var en av de desidert beste. 

Rett etter krigen, på femtitallet, gjorde ikke norske langrennsløpere seg like bemerket, med noen få gode unntak selvsagt, som Hallgeir Brenden. 

Så kom Ole Ellefsæter, og resten av gullaget fra stafetten under VM i Oslo 1966: Gjermund Eggen, Harald Grønningen og Odd Marthinsen. På mange måter var dette starten på en ny æra for norsk langrenn, med Ole Ellefsæters to OL-gull i Grenoble i 1968 som et av høydepunktene, det individuelle på femmila og stafettgullet. 

Ole Ellefsæter var – som dere alle også vet – og som det er blitt fortalt om her før i dag - så glad, ja, selv når det gjaldt som mest der ute i skiløypa, beholdt han det gode humøret. 

Historien fra femmila i Kollen i 1967 - som flere med meg kanskje har blitt fortalt – forteller sitt: 

Konkurransen var hard og skia hans var litt for glatte, så han stoppet opp og smurte om. Publikum som så dette ble jo litt bekymret, og de som sto nærmest Ole Ellefsæter der ute i skogen spurte om dette ikke tok litt vel lang tid?

«Det tar je att» var svaret.

Samtidig som Ole Ellefsæter var en internasjonal skistjerne, var han også en drivkraft og en bauta lokalt. 

Selv om han på mange måter var Nybygda, tok det litt tid før Ole selv vente seg til tanken om at det skulle bli reist en statue av ham i 2008. For Ole Ellefsæter var ydmyk og lun i sin framferd. 

Da Ole Ellefsæter kom hjem med OL-medaljene en gang utpå vinteren i 1968, og på helt naturlig vis ønsket å vise dem frem, gav venner av ham forståelig nok til kjenne en ærbødig respekt for disse gjeveste av de gjeve symbolene på idrettslig storhet. 

Da repliserte Ole: «Desse medaljene tåler å bli tatt på»

Han var den helt vanlige, men samtidige også den helt spesielle – sambygdingen. 

Selv hadde vi gleden av å være sammen med Ole Ellefsæter flere ganger, i skisammenheng og når Trøndersk skilaug feiret gamle skihelters bursdager. 

Det var alltid sang, liv og godt humør rundt Ole. 

Som en sambygdning av meg sa om Ole – han hadde bodd på samme rom som han i seksten måneder i militæret, i skitroppenen i Garden. 

Han nynna og sang bestandig og det var aldri noe tull med han. 

Han var en likanes kar.