Velg riktig organiseringsmodell ved kjøp av løypemaskiner

Under løypeseminaret på Beitostølen (se presentasjon) i november 2022 gikk skiforbundet gjennom ulike organisasjonsmodeller ved kjøp av løypemaskiner, da med blikk på mva-refusjon og spillemiddeltildeling. 

For skiidretten er det selvsagt best å organisere eierskapet slik at en får all innbetalt merverdiavgift tilbake, samtidig som en kan søke utstyrsmidler/spillemidler for maskinen.

Merverdiavgift

For å få full mva-refusjon, må kjøper av maskinen være mva-registrert. Dette krever at virksomheten anses som «næringsdrivende» og er «egnet til å gi økonomisk overskudd i overskuelig framtid». En kommune får også full mva-refusjon. En skiklubb kan i prinsippet være mva-registrert, men dette er ikke normalen. Etableres løypekjøringen i eget løypelag / juridisk enhet, med inntekter fra ulike aktører som er villig til å betale for – finansiere – løypekjøringen, møter en slik juridisk enhet gjerne kravene til å bli mva-registrert.

Alternativet til mva-registrering er at klubben søker mva-refusjon gjennom idrettens/frivillighetens mva-refusjonsordning. I praksis får en da ikke full refusjon, men refusjon av cirka 1/3 av den momsen som betales på løypemaskinen. (Refusjonen er 8 eller 6 %, mens momsen normalt er 25 %).

Mht. mva. er det – isolert sett – altså «lønnsomt» å være mva-registrert.

Merk likevel at dersom klubben skal betale et mva-registrert løypelag for å kjøre løyper, vil betalingen fra klubben til løypelaget være momspliktig. Om klubben skal betale for all løypekjøringen, risikerer enn – samlet sett – å betale mer mva. enn ved å eie maskinen direkte.

Å skille ut et løypelag er således først og fremst lønnsomt dersom det er andre, slik som reiselivsbedrifter, kommuner mv, med fradrag for inngående mva., som skal være med og betale for løypekjøringen.

Utstyrsmidler (spillemidler til utstyr)

Det kan søkes opp til en makssats på 300 000 i utstyrsmidler ved kjøp av løypemaskin. For å kunne søke må en enten være skiklubb/idrettslag, eller en enhet eid av slike. Kommuner kan ikke søke utstyrsmidler.

Hva er så «smartest» organisering?

Spørsmålet har ikke ett enkelt svar.

Overordnet er mva-refusjon viktigere til dyrere maskin som kjøpes, mens makssats på utstyrsmidler gjør at utstyrsmidlenes andel av den samlede investering reduseres med maskinens kostnad. Svært forenklet kan konklusjonen fort da bli som følger;

• Kjøpes en brukt maskin, eksempelvis til under 1 MNOK, og/eller en ikke har andre enn klubben til å betale for løypekjøringen, er det lite å hente ved å skille ut eierskapet i egen enhet/AS/løypelag for å få mva-fradrag.
• Er maskinen dyrere, og løypekjøringen skal medfinansieres av aktører som selv har fradrag for inngående mva (er mva-registrert), kan det være klokt å etablere løypekjøringen og eierskapet til maskinen i en egen mva-registrert enhet (som kan gå overskudd…). Om klubben eier «løypekjørerlaget», kan dette også søke utstyrsmidler.
• Om kommunene er villig til å finansiere/medfinansiere løypekjøringen, en ikke ser grunnlag for et «kommersielt løypekjørerlag», og det skal kjøpes kostbare maskiner, kan det være klokt at kommunen kjøper inn maskinen framfor at klubben gjør det. Da vil kommunen få direkte mva-fradrag, men ikke kunne søke utstyrsmidler.

Det er viktig å påpeke at organisering ikke bør konkluderes kun ut fra optimalisering av moms og spillemidler. Hvilken organisering som er hensiktsmessig og gir beste styring og kontroll er blant annet viktig. Hvilken organisering som kan utløse betaling/medfinansiering fra ulike aktører, inklusive kommunen, er et annet viktig vurderingsmoment.

Dersom det er konkrete spørsmål om temaet, kontakt gjerne Tommy Rudihagen, tommy.rudihagen@skiforbundet.no, mobil 48 18 80 00. Tommy inngår i skiforbundets anleggsgruppe, da som rådgivende ressurs blant annet innen regulering og finansiering.